17. sep. 2026De syv viktigste prinsippene for god posisjonering i sittende

For personer med cerebral parese (CP), spastisitet og andre motoriske funksjonsnedsettelser kan riktig sittestilling utgjøre en avgjørende forskjell – ikke bare for komfort, men for aktivitet, deltakelse og livskvalitet. 

Kroppen er et sammenhengende system. En skjevhet i bekkenet påvirker ryggsøylen, som påvirker skuldrene, som påvirker hodet og evnen til å svelge, puste og kommunisere. Det er nettopp derfor god sittestilling handler om langt mer enn å «sitte pent» – det handler om å gi personen de beste forutsetningene for å kunne være aktiv deltakende i aktiviteter i hverdagen. 

For mange med CP, spastisitet og motoriske funksjonsnedsettelser er hverdagen preget av at musklene trekker i feil retning, at kroppen sliter med å finne og holde postural kontroll, og at enkle aktiviteter krever langt mer energi enn for andre. God posisjonering – både i rullestol og i andre sittende stillinger – er ett av de viktigste redskapene vi har for å motvirke dette. Her er syv prinsipper som utgjør grunnlaget for hensiktsmessig posisjonering i sittende:

1. Bekkenet er fundamentet for alt annet

Bekkenet er kroppens ankerpunkt i sittende. Alt som skjer over bekkenet – ryggsøyle, ribben, skulder, hode – vil speile bekkenstillingen. Et bakovertiltet bekken vil typisk gi en rundet rygg og hodet i fremoverposisjon, eller knekk i nakken da personen kompenserer for å kunne rette blikket fremover. Et bekken i nøytral stilling, derimot, gir ryggsøylen mulighet til å opprettholde sine naturlige kurver.

For personer med spastisitet er bekkenstillingen særlig krevende å regulere, ettersom stram hoftemuskulatur, hoftebøyere og hamstrings kan dra bekkenet ut av nøytralposisjon. Det er derfor avgjørende at sitteputen, setevinkel og ryggstøtten samlet understøtter et symmetrisk, lett foroverhelt bekken der begge spina iliaca anterior superior-punktene befinner seg i samme horisontale plan. 

I praksis: En kileformet eller konturert setepute kan hjelpe med å stabilisere bekkenet i nøytralposisjon og redusere behovet for aktiv muskulær innsats for å holde stillingen.

2. Symmetri fra hofte til hode – alt henger sammen

Kroppen fungerer etter prinsippet om kinetisk kjede: bevegelse og stilling i ett ledd påvirker leddene over og under. En asymmetri i hoften – for eksempel at én hofte er høyere på den ene siden i forhold til den andre – vil forplante seg opp gjennom ryggsøylen og resultere i skjevstillinger i ryggen og skjevsittende skuldre. Hodet vil deretter kompensere for å holde synet horisontalt, og kan ende opp i en vridd eller fremoverskjøvet posisjon.

For barn og voksne med cerebral parese er denne kompensasjonsmekanismen særlig tydelig. Spastisitet eller svakhet i muskulaturen kan gi assymmetriske stillinger i sittende. Målet er ikke nødvendigvis perfekt symmetri – som for noen vil være urealistisk – men å jobbe mot best mulig balanse og forhindre at asymmetrien forsterkes over tid.

I praksis: Observer sittestillingen fra siden, forfra og bakfra. Tiltak som lateralstøtter, hoftesttøter og justerbare armstøtter kan hjelpe med å jobbe mot bedre symmetri.

3. Riktig understøttelse av lår, knær og ankler

En god sittestilling forutsetter at lårene er parallelle og hviler med jevn trykkfordeling fra sete til kne. Setedybden er kritisk her: dersom seteputen er for dyp, presses det bak kneet, noe som kan hemme blodsirkulasjonen og gi ubehag. Tommelfingerregelen er at det skal være to til tre centimeters klaring mellom knehase og setekanten. For grunn setedybde, derimot, reduserer støtteflaten og gjør sittestillingen mer ustabil.

Fotstøttenes høyde og vinkel påvirker direkte hamstrings-strekket, som igjen drar i bekkenet. Dersom fotstøttene er for høye, forkortes setet og bekkenet veltes bakover. Ankelen bør ideelt sett kunne holde en 90-graders vinkel, og foten skal hvile stødig mot fotstøtten – ikke henge fritt eller presses inn i plantarfleksjon av spastisitet. For noen kan ankelstøtter (AFO) i kombinasjon med rullestolens fotstøtter gi ekstra stabilisering.

I praksis: Sjekk fotstøttelengden jevnlig, særlig hos barn i vekst. Feilinnstilt fotstøttelengde kan påvirke sittestillingen negativt.

4. Tilpass god sittestilling etter individet 

Tilpassing av sittestilling gjøres alltid utifra vurdering av den enkelte personens behov for støtte for å kunne stabilisere kroppen opp imot tyngdekraften. Spastisitetens mønster, graden av motorisk kontroll og om feilstillingene er fleksible eller fikserte – alt dette avgjør hvilke tiltak som faktisk hjelper.

En strukturell feilstilling som er fiksert, altså ikke lar seg korrigere passivt, kan ikke korrigeres bort med posisjonering. Å forsøke å korrigere den kan faktisk øke smerte og ubehag. En fleksibel feilstilling, derimot, kan ofte bedres med riktig støtte. Det er terapeuten – etter grundig undersøkelse med hender, kartleggingsskjema og dialog med bruker og pårørende – som kan avgjøre hvilken kategori en feilstilling tilhører, og hva som dermed er riktig intervensjon.

I praksis: Det er alltid nyttig med en grundig kartlegging fra ergoterapeut eller fysioterapeut før ulike type posisjoneringshjelpemidler vurderes og prøves ut. Det er anbefalt å bruke verktøy som PPAS (Posture and Postural Ability Scale) som en del av vurderingen. PPAS er tilgjengelig via NorCP.

5. Forebygging av sekundære komplikasjoner

Dårlig sittestilling i ulike sittehjelpemidler eller rullestoler kan være svært uhensiktigsmessig for utvikling av sekunduære komplikasjoner over tid. Blant de vanligste sekundære komplikasjonene ser vi skoliose og tiltakende deformiteter, kontrakturer i hofte, kne og ankel, trykksår ved langvarig punktbelastning, redusert lungekapasitet som følge av komprimert brystkasse, og vansker med svelging og tale.  

Disse komplikasjonene er ikke uunngåelige. De er i stor grad konsekvenser av akkumulerte timer i suboptimale stillinger. Riktig posisjonering, jevnt fordelt trykk, og regelmessig tilpasning av hjelpemidlene etter kroppens endringer er det viktigste verktøyet for å forebygge dem. For personer som tilbringer mange timer i rullestol er dette særlig kritisk, da konstant punktbelastning kan gi vevsskade på overraskende kort tid.

I praksis: sørg for at individet følges opp regelmessig og at hjelpemidlene tilpasset kontinuerlig i forhold til vekst og funksjonsendringer.

6. Tenk 24-timers posisjonering – ikke bare sittende posisjonering

De posisjonsmønstrene som preger sittende stilling, gjenspeiles typisk i liggende og stående stilling. En person som sitter med tydelig bekkenrotasjon og fremskutt hofte på én side, vil ofte vise det samme mønsteret i liggende. Det betyr at posisjonering ikke kan behandles isolert til sittende – det krever et helhetlig 24-timers perspektiv.

Nattposisjonering i liggende stilling er en viktig del av dette bildet. Kroppen tilbringer mange timer i liggende, og støtteposisjoner som motvirker uønskede mønster og forhindrer at feilstillinger fikseres kan ha stor langsiktig effekt. Det gjelder også stående.

I praksis: Lag gjerne en dagsplan som kartlegger alle posisjonene personen er i gjennom et døgn – sittende, liggende, stående – og vurder dem som ett samlet bilde.

Last ned guiden: 24 timers posisjonering

7. Tverrfaglig samarbeid og jevnlig oppfølging er uunnværlig

God posisjonering er ikke et produkt du kjøper én gang – det er en prosess som krever kontinuitet. Kroppen endrer seg, barn vokser, spastisitetsmønster endre seg, styrke og bevegelighet varierer med alder og aktivitetsnivå. Et hjelpemiddel som var perfekt tilpasset for to år siden kan i dag aktivt bidra til uønsket belastning.

Optimalposisjonering forutsetter tverrfaglig innsats: fysioterapeuter og ergoterapeuter bidrar med den kliniske vurderingen, hjelpemiddelformidlere og leverandører med teknisk tilpasning, mens bruker og pårørende er de fremste ekspertene på hverdagsvirkeligheten. Ingen av disse perspektivene alene er tilstrekkelig. Og like viktig som den første tilpasningen er de regelmessige oppfølgingene – der man evaluerer om stillingen fremdeles er optimal, om den tekniske løsningen fungerer slik den skal, og om det er behov for justeringer.

I praksis: Avtal faste oppfølgingstidspunkter – minst én gang i året, og hyppigere ved rask vekst eller funksjonelle endringer. Ta gjerne bilder av sittestillingen fra ulike vinkler mellom konsultasjonene som dokumentasjon.

Oppsummering: De syv prinsippene

• Bekkenet er fundamentet – nøytral, symmetrisk bekkenposisjon er utgangspunktet for alt
• Kroppen fungerer i kjede – symmetri fra hofte til hode henger uløselig sammen
• Lår, knær og ankler må understøttes korrekt for å ikke dra bekkenet ut av stilling
• Tilpass alltid etter individet – diagnosen alene sier ikke hva som hjelper
• Forebygg aktivt – uhensiktsmessig posisjonering over tid kan fører utvikling av feilstillinger, kontrakturer og trykksår
• Tenk hele døgnet – liggende og stående stilling er like viktige som sittende
• Jevnlig tverrfaglig oppfølging er en forutsetning

Ofte stilte spørsmål

Hva er god sittestilling for personer med cerebral parese?

God sittestilling for personer med CP (cerebral parese) starter med et bekken i nøytral, symmetrisk posisjon. Derfra skal ryggsøylen ha støtte i sine naturlige kurver, lårene hvile parallelt med jevn trykkfordeling, og ankler og knær ha tilnærmet 90-graders vinkel. Fordi CP påvirker muskeltonus og postural kontroll ulikt fra person til person, må sittestillingen alltid tilpasses individuelt i samarbeid med ergoterapeut eller fysioterapeut.

Hvorfor er posisjonering i rullestol viktig ved spastisitet?

Spastisitet betyr at musklene aktiveres ufrivillig og kan trekke kroppen inn i uønskede stillinger. I rullestol uten tilstrekkelig støtte vil gi instabil sittestilling og fremme spastisk mønster. Spastisiteten kan over tid være med på å forme kroppen inn i uhensiktsmessige posisjoner og sekundære komplikasjoner som kontrakturer og feilstillinger kan utvikles. Hensiktsmessig posisjonering – med gode støttepunkter og korrekt setevinkel fremmer stabilitet og hindre over-aktivering av spastisiet.  

Hva betyr 24-timers posisjonering?

24-timers posisjonering er en tilnærming der man ser på alle stillinger personen er i gjennom hele døgnet – sittende i rullestol, liggende om natten, og eventuelt stående. Kroppen formes av de posisjonsmønstrene den holdes i over tid, og et uheldig mønster i sittende gjenspeiles ofte i liggende. Ved å koordinere hjelpemidler og støtteposisjoner gjennom hele døgnet kan man arbeide mer effektivt mot å forebygge feilstillinger og kontrakturer.

Relevant informasjon om posisjonering i sittende finner du også på Kunnskapsbankens nettsider.